Bjørnør Duroc frilandsgris
Fram til november 2020, så hadde vi egne purker og en råne, alle med egne navn. Så alle slaktegrisene levde hele sitt liv her på gården. Vi måtte dessverre ta den tunge beslutningen om at vi måtte avvikle driften med egne purker og råne, da det krevde alt for mye tid og penger til at vi gikk med noe overskudd. Økonomi er en realitet vi må forholde oss til, selv om vi skulle ønske vi kunne fortsette med denne formen drift. Det er et eget syn når ei purke på flere hundre kilo springe ut fra hytta si, og ruller seg rundt med grisungene sine. Vi blir så glad for å se at dyrene trives, når de får leve i sitt naturlige element.
Nå kjøper vi inn smågris fra en dyktig oppdretter, og de kommer til oss når de er ca 70 dager og 25 kilo. Kosten deres er variert, og i tillegg til fri tilgang til kraftôr, så spiser de gress og ugress fra jordene, ville vekster fra utmarka, og drikker melk som blir til overs i melkeproduksjonen. De er trivelige dyr å ha på gården, og er med i vårt ønsket om en allsidig drift. De er ute hele året og bor i egne hytter med halm.
Resten av sitt liv roter de i jorda, kjenner sjølufta i trynet, basker seg i gjørme og springer rundt og leker seg med flokken sin, før de blir slaktet ca 8-9 måneder gamle og er ca 120-140 kg. Da er de spreke og møre, og har masse sunt kjøtt, fra griser som har levd på en variert kost.
Durocen er en middels stor rase, som ble avlet fram i Nord-Amerika omkring 1830. Den er en rød griserase som opprinnelig stammer fra “Jersey red” og “New York gammel duroc”. Duroc inngår i en rekke blandingsraser, for eksempel i såkalt “noroc”. Kjøttet fra denne griseblandingen kalles «Edelgris» og består av 50% norsk landsvin, 25% norsk yorkshire og 25% duroc. Durocen blir primært brukt for sine kjøttegenskaper, som gir et saftig og mørt kjøtt på grunn av mye intramuskulært fett.
Ørene henger fram- og nedover, til forskjell fra den mer klassiske grisen hvor ørene står rett opp. De er veldig sosiale og vennlige, og mindre aggressiv enn mange andre raser.
